PIETRO QUERINI E LA VERA STORIA DEL BACCALÀ UTDRAG FRA “I paradisets første krets” “Det var hundre og tyve sjeler som bodde på øya, og til påske var det syttito som mottok nattverden og bekjente seg som fromme og troende katolikker. De har ikke annet enn fisk å oppholde livet med, for i dette fjerne strøket er det ikke mulig å dyrke noe. Tre måneder i året, det vil si juni, juli og august, er det alltid dag, og solen går aldri ned, og i vintermånedene er det nesten alltid natt, og de har bestandig lys fra månen. I løpet av året fisker de endeløse mengder fisk, og bare av to slag. Den ene, som det er mest av, ja umåtelige mengder, kalles stokkfisk (torsk), den andre er flyndre,  men av vidunderlig størrelse, hver fisk skulle jeg tro veide to hundre libre. Stokkfisken tørker de for sol og vind uten salt, og fordi det er fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når de vil spise den, banker de den med baksiden av en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter tilføres smør og krydder for å gi den smak. Det er en handelsvare av uvurderlig betydning på Tysklands hav. Flyndren blir, siden den er så stor, partert og saltet, og slik er den god. I mai drar de så fra øya i en ganske stor båt på femti tønner, og lastet med fisk seiler de til et sted i Norge mer enn tusen mil borte kalt Berge (Bergen). Dit kommer det likeledes skip på tre hundre til tre hundre og femti tønner fra mange kanter, lastet med alle slags varer som frambringes i Tyskland, England, Skottland og Preussen, alt som trengs for å leve og kle seg. Og de som kommer med fisk (og det er en talløs mengde båter), bytter den i varer de behøver, for som nevnt kan de ikke dyrke noe der de bor. De verken har eller bruker noen slags mynt, så når de har byttet varer, reiser de tilbake. Men de passer alltid på å få med seg tilstrekklig brensel for hele året, og andre nødvendige ting. Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på. Og dette var lett å se, for i samme rom der mann og hustru og barn lå og sov, der bodde også vi, og i vårt påsyn kledde de seg nakne når de skulle gå til sengs. Hver torsdag pleide de å ta badstu, og da kledde de av seg i huset, og gikk fullstendig nakne til badstuen et steinkast borte, der de blandet seg med mennene. De er (som jeg før har nevnt) de frommeste kristne, og på helligdagene unnlater de aldri å gå til messe. I kirken kneler de alltid når de ber, og det hender aldri at de mumler besvergelser, forbanner helgener eller nevner djeveles navn. Når en slektning dør, holder hustruene på mennenes begravelsesdag en stor sammenkomst for alle naboene, som etter skikk og evne kler seg i praktfulle og dyrebare klær. Den avdødes hustru kler seg i sin fineste og kjæreste stas, og serverer gjestene mens hun ofte minner dem på at de må være glade for den avdødes sjelefreds skyld. De overholder alltid fasten på de bestemte dager, og alle festdagene som kommer i løpet av året, helligholder de med kristelig fromhet. Deres boliger er runde og laget av tre. De har bare en lysåpning midt oppe under takhvelvingen. Om vinteren er det så uutholdelig kaldt at de dekker åpningen med veldige fiskeskinn, som er tilberedt slik at de slipper igjennom mye lys. De bruker tykke ullklær fra London og andre steder, skinn bruker de lite eller ingenting av. For å venne barna til kulden og gjøre dem i stand til å tåle den bedre, tar de sine nyfødte når de er fire dager gamle og legger dem nakne under gluggen, fjerner fiskeskinnet, og lar snøen falle på dem. Hele vinteren, fra den 5. februar til den 14. mai, den tiden vi var der, snødde det nesten alltid. De barna som overlever barndommen, er så herdet og vant til kulden at de som voksne bryr seg lite eller ingenting om den. Tenk da på hvordan vi andre, som var dårlig kledd og ikke vant til å bo i et slikt strøk, skulle bære oss at. Men med Guds hjelp holdt vi ut alt. Om våren kom det utallige villgjess og bygde rede på øya, mange like ved husveggene. Så tamme var de siden de aldri var blitt skremt med noe, at når husfruene gikk til redet, reiste gåsen seg langsomt og lot kvinnene rolig ta de eggene de ville ha, og som de stekte omelett av til oss. Når de gikk, kom gåsen tilbake til redet og la seg til å ruge, og lot seg heller ikke skremme av noe annet. Vi syntes dette var helt eventyrlig, i likhet med mye annet som det vil ta for lang tid å fortelle om. (...) I den tiden vi var der, behandlet folk oss vennlig og etter sin beste evne, og i to måneder spiste vi uhorvelige mengder av maten deres, det vil si smør, fisk og av og til kjøtt. Det var som om vi aldri kunne få nok, og hadde det ikke vært for at denne maten var så lett fordøyelig, hadde vi spist oss til døde. Vår medisin var fersk melk, for hver husbond hadde fire til seks små kuer til underhold av sin familie. Da vi var kommet til mai, det var i slutten av den måneden de pleide å frakte fisken til Berge, forberedte de seg også på å ta oss med. Men noen dager før hadde en kvinne, gift med den mannen som styrte over alle øyene, men som da var bortreist, fått høre om at vi var havnet der på stedet. Hun sendte sin kapellan i en båt rodd med tolv årer, og på vegne av kvinnen overleverte han til meg, som stod over de andre, seksti stokkfisk tørket i vinden, og tre store rugbrød, runde som hos oss. Så seilte vi mellom mange øyer, og hele tiden mens vi navigerte sørover gjennom sundene, (...) Slik fortsatte ferden i femten dager med nesten bare medvind, og hele tiden styrte vi etter varder som var satt på toppen av øyene, og som viste oss den raskeste og dypeste farveien. Det bodde folk på mange av øyene, og disse tok barmhjertig imot oss da de fikk vite av munken hvordan det stod til med oss. De gav oss av det de hadde, det vil si melk, fisk og lignende, uten noen som helst betaling”. Venezia 1432 Pietro Querini Tillbaka till föregående sida!
Klicka här! Klicka här!