PIETRO QUERINI E LA VERA
STORIA DEL BACCALÀ
UTDRAG FRA “I paradisets første krets”
“Det var hundre og tyve sjeler som bodde på øya,
og til påske var det syttito som mottok nattverden
og bekjente seg som fromme og troende katolikker.
De har ikke annet enn fisk å oppholde livet med, for
i dette fjerne strøket er det ikke mulig å dyrke noe.
Tre måneder i året, det vil si juni, juli og august, er
det alltid dag, og solen går aldri ned, og i
vintermånedene er det nesten alltid natt, og de har
bestandig lys fra månen.
I løpet av året fisker de endeløse mengder fisk, og
bare av to slag. Den ene, som det er mest av, ja
umåtelige mengder, kalles stokkfisk (torsk), den
andre er flyndre, men av vidunderlig størrelse, hver
fisk skulle jeg tro veide to hundre libre. Stokkfisken
tørker de for sol og vind uten salt, og fordi det er
fisk med lite fet væske, blir den hard som ved. Når
de vil spise den, banker de den med baksiden av
en øks, som gjør den trådaktig lik sener, deretter
tilføres smør og krydder for å gi den smak. Det er
en handelsvare av uvurderlig betydning på
Tysklands hav.
Flyndren blir, siden den er så stor, partert og saltet,
og slik er den god. I mai drar de så fra øya i en
ganske stor båt på femti tønner, og lastet med fisk
seiler de til et sted i Norge mer enn tusen mil borte
kalt Berge (Bergen). Dit kommer det likeledes skip
på tre hundre til tre hundre og femti tønner fra
mange kanter, lastet med alle slags varer som
frambringes i Tyskland, England, Skottland og
Preussen, alt som trengs for å leve og kle seg. Og
de som kommer med fisk (og det er en talløs
mengde båter), bytter den i varer de behøver, for
som nevnt kan de ikke dyrke noe der de bor. De
verken har eller bruker noen slags mynt, så når de
har byttet varer, reiser de tilbake. Men de passer
alltid på å få med seg tilstrekklig brensel for hele
året, og andre nødvendige ting.
Mennene på disse øyene er de mest plettfrie
mennesker, og har et vakkert utseende, det samme
gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de
ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang
kvinnene passer de på. Og dette var lett å se, for i
samme rom der mann og hustru og barn lå og sov,
der bodde også vi, og i vårt påsyn kledde de seg
nakne når de skulle gå til sengs. Hver torsdag
pleide de å ta badstu, og da kledde de av seg i
huset, og gikk fullstendig nakne til badstuen et
steinkast borte, der de blandet seg med mennene.
De er (som jeg før har nevnt) de frommeste kristne,
og på helligdagene unnlater de aldri å gå til messe.
I kirken kneler de alltid når de ber, og det hender
aldri at de mumler besvergelser, forbanner helgener
eller nevner djeveles navn. Når en slektning dør,
holder hustruene på mennenes begravelsesdag en
stor sammenkomst for alle naboene, som etter
skikk og evne kler seg i praktfulle og dyrebare klær.
Den avdødes hustru kler seg i sin fineste og
kjæreste stas, og serverer gjestene mens hun ofte
minner dem på at de må være glade for den
avdødes sjelefreds skyld. De overholder alltid
fasten på de bestemte dager, og alle festdagene
som kommer i løpet av året, helligholder de med
kristelig fromhet.
Deres boliger er runde og laget av tre. De har bare
en lysåpning midt oppe under takhvelvingen. Om
vinteren er det så uutholdelig kaldt at de dekker
åpningen med veldige fiskeskinn, som er tilberedt
slik at de slipper igjennom mye lys. De bruker tykke
ullklær fra London og andre steder, skinn bruker de
lite eller ingenting av. For å venne barna til kulden
og gjøre dem i stand til å tåle den bedre, tar de sine
nyfødte når de er fire dager gamle og legger dem
nakne under gluggen, fjerner fiskeskinnet, og lar
snøen falle på dem. Hele vinteren, fra den 5.
februar til den 14. mai, den tiden vi var der, snødde
det nesten alltid. De barna som overlever
barndommen, er så herdet og vant til kulden at de
som voksne bryr seg lite eller ingenting om den.
Tenk da på hvordan vi andre, som var dårlig kledd
og ikke vant til å bo i et slikt strøk, skulle bære oss
at. Men med Guds hjelp holdt vi ut alt.
Om våren kom det utallige villgjess og bygde rede
på øya, mange like ved husveggene. Så tamme var
de siden de aldri var blitt skremt med noe, at når
husfruene gikk til redet, reiste gåsen seg langsomt
og lot kvinnene rolig ta de eggene de ville ha, og
som de stekte omelett av til oss. Når de gikk, kom
gåsen tilbake til redet og la seg til å ruge, og lot seg
heller ikke skremme av noe annet. Vi syntes dette
var helt eventyrlig, i likhet med mye annet som det
vil ta for lang tid å fortelle om. (...)
I den tiden vi var der, behandlet folk oss vennlig og
etter sin beste evne, og i to måneder spiste vi
uhorvelige mengder av maten deres, det vil si smør,
fisk og av og til kjøtt. Det var som om vi aldri kunne
få nok, og hadde det ikke vært for at denne maten
var så lett fordøyelig, hadde vi spist oss til døde.
Vår medisin var fersk melk, for hver husbond hadde
fire til seks små kuer til underhold av sin familie.
Da vi var kommet til mai, det var i slutten av den
måneden de pleide å frakte fisken til Berge,
forberedte de seg også på å ta oss med. Men noen
dager før hadde en kvinne, gift med den mannen
som styrte over alle øyene, men som da var
bortreist, fått høre om at vi var havnet der på stedet.
Hun sendte sin kapellan i en båt rodd med tolv årer,
og på vegne av kvinnen overleverte han til meg,
som stod over de andre, seksti stokkfisk tørket i
vinden, og tre store rugbrød, runde som hos oss.
Så seilte vi mellom mange øyer, og hele tiden mens
vi navigerte sørover gjennom sundene, (...) Slik
fortsatte ferden i femten dager med nesten bare
medvind, og hele tiden styrte vi etter varder som var
satt på toppen av øyene, og som viste oss den
raskeste og dypeste farveien. Det bodde folk på
mange av øyene, og disse tok barmhjertig imot oss
da de fikk vite av munken hvordan det stod til med
oss. De gav oss av det de hadde, det vil si melk,
fisk og lignende, uten noen som helst betaling”.
Venezia 1432
Pietro Querini
Tillbaka till föregående sida!